Min første (ulve)hund
Skrevet august 2005
På sensommeren 2004 dukket de første tankene om hund opp. Hvor de kom fra, aner jeg virkelig ikke. Interessen var plutselig der. Ingen i familien hadde hatt hund tidligere. Vel, moren min hadde, dersom man teller med hennes søsters samojed fra barndommen som konstant gikk med sytråd hengende ut av baken.
Jeg surfet en del på nettet, og en dag kom jeg over den irske ulvehunden. Mer majestetisk hund hadde jeg aldri sett! Den var definitivt noe utenom det vanlige, og jeg hadde aldri sett en i levende live. Fra første dag var jeg hodestups forelsket, og jeg var bestemt på at dette var hunden for meg.
Dessverre var ikke mine foresatte like enige. Moren min, og stefaren min var ikke helt med på tanken om hund i det hele tatt, og det var enda verre å overbevise dem om at vi skulle ha en av verdens største. Med tid fikk jeg overbevis dem, og de leste rasebeskrivelser. Gemyttet passet oss, den vokter ikke, og har ikke spesielt mye jaktinstink, etter hva vi kunne lese ut av diverse rasebeskrivelser. At den var rolig og bedagelig var også et stort pluss.
Ikke før vi hadde reservert valp, gikk det ordentlig opp for meg hva som skulle skje. Vi skulle få hund! En hund jeg aldri hadde sett i levende live. Dumme jentungen! Vi fulgte spent med i tiden frem mot det første besøket. Hvilken ble vår? Den lille mørke tispa, eller den store lyse? Så en dag kom det en mail med bilde. Og alle skjønner at det var bildet av den herligste ulvehundvalpen noensinne! Hun var lys, med mørk maske.
Da valpene var seks uker gamle, dro vi på besøk. Over alt spratt det valper som ikke hadde spesielt god kontroll på beina. Mitt første møte med en voksen ulvehund var utrolig positivt. De hadde vært ute på tur, og da de kom tilbake var det ingen overdrevne reaksjoner på at det var fremmede på gårdsplassen, det var mer sånn "Å, hey, se der sitter det noen. Kult." Så ble jeg snust i ansiktet, og det var det.
To uker senere stod vi der igjen, denne gangen med bur i bilen. Jeg var nervøs! Annet kan vel ikke ventes av en førstegangs hundeeier. Vi skrev under kontrakten, fikk med en perm med bilder og gode råd, og så stod jeg der med Rosen Ramona av Grunningen i armene. Det var en herlig, blandet følelse. Hun satt i buret på veien hjem, og sovnet etter ti minutter (hun måtte bare bæsje inne i buret først). Etter et par dager hjemme hadde hun roet seg, og var nysgjerrig på alt og alle. Få uhell inne, og en koselig liten valp. Vi kalte henne Mona.
Det som ikke måtte skje
Akkurat en uke etter at vi hadde hentet Mona, skjedde noe tragisk. Moren min så at hesten hennes hadde fått et sår, og jeg gikk inn etter henne på beitet for å se jeg også. Jeg tenkte over hodet ikke på den lille jeg hadde i hælene. Hesten stod og spiste høy ute på beitet, og i et idyllisk sekund snuste hund og hest på hverandre. Så skjedde ting i en rasende fart. Hesten slang ut med frambeinet og traff Mona så hun ble slengt bakover, før den fulgte etter og begynte en vanvittig dans over det lille dyret på bakken. Mona hylte, jeg hylte, og mamma prøvde desperat å jage hesten med de trampende hovene som stod i fare for å knuse drømmen min. Jeg fikk tatt tak i Mona, og hun var så redd at hun bare hylte og bet rundt seg i vill panikk. Jeg er glad jeg hadde tykk genser den dagen, selv om tennene hennes var små. Vi kom oss bort til huset, og snørr og tårer rant allerede. Jeg satt på gresset med Mona, og mamma ringte dyrlegen. Forklarte panisk hva som hadde skjedd, mens avføringen bare rant ut av den lille valpen. Hun klynket og skrek om hverandre, og forsøkene på å reise seg endte med smertehyl.
Tjue minutter senere var vi hos dyrlegen. Mona var slapp og viljeløs, og jeg var det samme. Det virket håpløst for et utrent øye. Røntgen ble tatt, lunger ble lyttet på og beroligende ble gitt. Utrolig nok fant de ingen indre skader. Det var det venstre bakbeinet som var problemet. Lårbeinet var knekt rett av, og krevde en operasjon. Stefaren min kom, og uten å mukke gikk han og mamma med på å betale alt av de 10 000,- som forsikringen ikke ville dekke.
Vi fikk henne med oss hjem igjen, og leverte henne til operasjon dagen etterpå. Det virket som om den var vellykket, de hadde satt inn en metallpinne for å holde beinet sammen.
Min første tid som hundeeier ble ikke så lykkelig. Nå satt jeg der med en handikappet valp som ikke fikk sosialisert seg, trent, eller gjort noe særlig. Etter åtte uker skulle hun være "ferdig." Alt så ut til å gå bra, og alt gikk fremover. Men etter hvert vokste det frem en kul der hvor operasjonssåret hadde vært, noe dyrlegen mente var metallpinnen som var på vei ut. Vi dro inn til ny operasjon, og forventet ingen andre nyheter enn at ting hadde gått bra. Dessverre ble det ikke sånn. Røntgenbildene hadde vist at kulen bare var rent skjønnhetsmessig forstyrrende, så den hadde de bare fjernet. Metallpinnen lå fremdeles der den skulle. Det var ikke den som hadde forårsaket haltingen hennes, og det var ikke den som hadde provosert frem kulen.
Jeg innrømmer at røntgenbildene skremte vettet av meg. De viste for liten hofteleddskule i forhold til størrelsen på hofteskåla, samt et noe buet bein. Dyrlegen kunne fortelle at det venstre beinet også var mindre enn det høyre; det kunne se ut som om det hadde sluttet å vokse, eller at det vokste for sakte. Vi fikk beskjed om at dersom hun vokste mye mer, og ikke hofteleddskula fulgte etter, ville vi ha et seriøst problem. Vi kunne ende opp med en hund som løp beinet ut av ledd. Vi fikk ingen klare svar på hvor lenge vi kunne forvente å beholde henne, og hva som kunne gjøres/ikke gjøres. Turer på asfalt og grus ble ikke anbefalt på grunn av belastningen hardt underlag gir. Lek med andre hunder var også fy. I en alder av 5-6 mnd! Ikke leke? Jeg var fortvilet. Hvordan tar man valget? Et kort liv fylt av aktivitet og morro, eller et lengre, men begrenset liv? Det stod så skremmende tydelig for meg at en dag kommer jeg faktisk til å bli nødt til å ta en avgjørelse som gjelder liv og død.
Vi har fullført valpekurs, med gode resultater. Akkurat nå er hun i puberteten, noe som tærer på treningsresultater og motivasjon hos både folk og dyr. Jeg aner ikke hvor mye hun har greid å ødelegge, men jeg kan jo nevne sofaen, dørstokker, riper i dører, lista på trappa, veggen til trappa, grytekluter, kurver, og sånne plater man setter varme kjeler på. Antallet penner, brev, reklame, og plastposer har jeg ikke tall på. Hun har også gnagd seg inn til betongen i veggen til kjæresten min (noe som medførte portforbud).
Allikevel er jeg forunderlig glad i henne, og hun er en flott førstegangshund. Med godbiter er hun veldig lett å motivere, og før puberteten var jeg strålende fornøyd med lydighetstreningen. Målet med henne for meg er å klare bronsemerket/appellmerket. Jeg har stor tro på at det vil fungere med tid og trening! Treningsmetode har jeg ikke helt funnet ut av enda, så jeg bruker det som passer Mona og meg best, og det jeg ser resultater med.
Størrelsesmessig kunne jeg nok valgt en mer lettvint og praktisk hund, men jeg ville ikke byttet henne bort for noe i verden!
Skrevet august 2005
På sensommeren 2004 dukket de første tankene om hund opp. Hvor de kom fra, aner jeg virkelig ikke. Interessen var plutselig der. Ingen i familien hadde hatt hund tidligere. Vel, moren min hadde, dersom man teller med hennes søsters samojed fra barndommen som konstant gikk med sytråd hengende ut av baken.
Jeg surfet en del på nettet, og en dag kom jeg over den irske ulvehunden. Mer majestetisk hund hadde jeg aldri sett! Den var definitivt noe utenom det vanlige, og jeg hadde aldri sett en i levende live. Fra første dag var jeg hodestups forelsket, og jeg var bestemt på at dette var hunden for meg.
Dessverre var ikke mine foresatte like enige. Moren min, og stefaren min var ikke helt med på tanken om hund i det hele tatt, og det var enda verre å overbevise dem om at vi skulle ha en av verdens største. Med tid fikk jeg overbevis dem, og de leste rasebeskrivelser. Gemyttet passet oss, den vokter ikke, og har ikke spesielt mye jaktinstink, etter hva vi kunne lese ut av diverse rasebeskrivelser. At den var rolig og bedagelig var også et stort pluss.
Ikke før vi hadde reservert valp, gikk det ordentlig opp for meg hva som skulle skje. Vi skulle få hund! En hund jeg aldri hadde sett i levende live. Dumme jentungen! Vi fulgte spent med i tiden frem mot det første besøket. Hvilken ble vår? Den lille mørke tispa, eller den store lyse? Så en dag kom det en mail med bilde. Og alle skjønner at det var bildet av den herligste ulvehundvalpen noensinne! Hun var lys, med mørk maske.
Da valpene var seks uker gamle, dro vi på besøk. Over alt spratt det valper som ikke hadde spesielt god kontroll på beina. Mitt første møte med en voksen ulvehund var utrolig positivt. De hadde vært ute på tur, og da de kom tilbake var det ingen overdrevne reaksjoner på at det var fremmede på gårdsplassen, det var mer sånn "Å, hey, se der sitter det noen. Kult." Så ble jeg snust i ansiktet, og det var det.
To uker senere stod vi der igjen, denne gangen med bur i bilen. Jeg var nervøs! Annet kan vel ikke ventes av en førstegangs hundeeier. Vi skrev under kontrakten, fikk med en perm med bilder og gode råd, og så stod jeg der med Rosen Ramona av Grunningen i armene. Det var en herlig, blandet følelse. Hun satt i buret på veien hjem, og sovnet etter ti minutter (hun måtte bare bæsje inne i buret først). Etter et par dager hjemme hadde hun roet seg, og var nysgjerrig på alt og alle. Få uhell inne, og en koselig liten valp. Vi kalte henne Mona.
Det som ikke måtte skje
Akkurat en uke etter at vi hadde hentet Mona, skjedde noe tragisk. Moren min så at hesten hennes hadde fått et sår, og jeg gikk inn etter henne på beitet for å se jeg også. Jeg tenkte over hodet ikke på den lille jeg hadde i hælene. Hesten stod og spiste høy ute på beitet, og i et idyllisk sekund snuste hund og hest på hverandre. Så skjedde ting i en rasende fart. Hesten slang ut med frambeinet og traff Mona så hun ble slengt bakover, før den fulgte etter og begynte en vanvittig dans over det lille dyret på bakken. Mona hylte, jeg hylte, og mamma prøvde desperat å jage hesten med de trampende hovene som stod i fare for å knuse drømmen min. Jeg fikk tatt tak i Mona, og hun var så redd at hun bare hylte og bet rundt seg i vill panikk. Jeg er glad jeg hadde tykk genser den dagen, selv om tennene hennes var små. Vi kom oss bort til huset, og snørr og tårer rant allerede. Jeg satt på gresset med Mona, og mamma ringte dyrlegen. Forklarte panisk hva som hadde skjedd, mens avføringen bare rant ut av den lille valpen. Hun klynket og skrek om hverandre, og forsøkene på å reise seg endte med smertehyl.
Tjue minutter senere var vi hos dyrlegen. Mona var slapp og viljeløs, og jeg var det samme. Det virket håpløst for et utrent øye. Røntgen ble tatt, lunger ble lyttet på og beroligende ble gitt. Utrolig nok fant de ingen indre skader. Det var det venstre bakbeinet som var problemet. Lårbeinet var knekt rett av, og krevde en operasjon. Stefaren min kom, og uten å mukke gikk han og mamma med på å betale alt av de 10 000,- som forsikringen ikke ville dekke.
Vi fikk henne med oss hjem igjen, og leverte henne til operasjon dagen etterpå. Det virket som om den var vellykket, de hadde satt inn en metallpinne for å holde beinet sammen.
Min første tid som hundeeier ble ikke så lykkelig. Nå satt jeg der med en handikappet valp som ikke fikk sosialisert seg, trent, eller gjort noe særlig. Etter åtte uker skulle hun være "ferdig." Alt så ut til å gå bra, og alt gikk fremover. Men etter hvert vokste det frem en kul der hvor operasjonssåret hadde vært, noe dyrlegen mente var metallpinnen som var på vei ut. Vi dro inn til ny operasjon, og forventet ingen andre nyheter enn at ting hadde gått bra. Dessverre ble det ikke sånn. Røntgenbildene hadde vist at kulen bare var rent skjønnhetsmessig forstyrrende, så den hadde de bare fjernet. Metallpinnen lå fremdeles der den skulle. Det var ikke den som hadde forårsaket haltingen hennes, og det var ikke den som hadde provosert frem kulen.
Jeg innrømmer at røntgenbildene skremte vettet av meg. De viste for liten hofteleddskule i forhold til størrelsen på hofteskåla, samt et noe buet bein. Dyrlegen kunne fortelle at det venstre beinet også var mindre enn det høyre; det kunne se ut som om det hadde sluttet å vokse, eller at det vokste for sakte. Vi fikk beskjed om at dersom hun vokste mye mer, og ikke hofteleddskula fulgte etter, ville vi ha et seriøst problem. Vi kunne ende opp med en hund som løp beinet ut av ledd. Vi fikk ingen klare svar på hvor lenge vi kunne forvente å beholde henne, og hva som kunne gjøres/ikke gjøres. Turer på asfalt og grus ble ikke anbefalt på grunn av belastningen hardt underlag gir. Lek med andre hunder var også fy. I en alder av 5-6 mnd! Ikke leke? Jeg var fortvilet. Hvordan tar man valget? Et kort liv fylt av aktivitet og morro, eller et lengre, men begrenset liv? Det stod så skremmende tydelig for meg at en dag kommer jeg faktisk til å bli nødt til å ta en avgjørelse som gjelder liv og død.
Vi har fullført valpekurs, med gode resultater. Akkurat nå er hun i puberteten, noe som tærer på treningsresultater og motivasjon hos både folk og dyr. Jeg aner ikke hvor mye hun har greid å ødelegge, men jeg kan jo nevne sofaen, dørstokker, riper i dører, lista på trappa, veggen til trappa, grytekluter, kurver, og sånne plater man setter varme kjeler på. Antallet penner, brev, reklame, og plastposer har jeg ikke tall på. Hun har også gnagd seg inn til betongen i veggen til kjæresten min (noe som medførte portforbud).
Allikevel er jeg forunderlig glad i henne, og hun er en flott førstegangshund. Med godbiter er hun veldig lett å motivere, og før puberteten var jeg strålende fornøyd med lydighetstreningen. Målet med henne for meg er å klare bronsemerket/appellmerket. Jeg har stor tro på at det vil fungere med tid og trening! Treningsmetode har jeg ikke helt funnet ut av enda, så jeg bruker det som passer Mona og meg best, og det jeg ser resultater med.
Størrelsesmessig kunne jeg nok valgt en mer lettvint og praktisk hund, men jeg ville ikke byttet henne bort for noe i verden!